Tenk at jeg snart har en skolegutt i hus. I går var vi på informasjonsmøte på barnehagen om hvordan førsteklassen skal lære seg å skrive og lese. Så artig å høre de engasjerte lærerene og hvordan læremiljøet har utviklet seg siden jeg gikk på skolen. Tidligere på kvelden hadde vi feiring av 6-års dag med alle skolebegynnerne som går på avdelinga hans. Det var en svært spent gutt som hadde funnet fram kjøkkenuret og satt det på nedtelling til klokka fem. Klokka ble nesten stirret i senk og truet til å gå fortere. Men endelig kimte ringeklokka og spenningen ble utløst. Og for en fin gjeng de er disse barna. Hver og en er helt unik.
~ Min blomstereng av barn ~
Jeg ser for meg en blomstereng så vakker og fin.
Noen av blomstene er fargerike og stikker seg lett fram,
mens andre er dusere og fulle av sjarm.
Enkelte er små, som vi må være forsiktige for ikke å trå på.
Noen kan ha torner som stikker til alle kanter,
i min blomstereng finner jeg alle varianter.
De må behandles på sin spesielle måte,
For hver og en gjemmer på sin lille gåte.
Et par kan være sårbare og skjøre,
så de prøver vi å gjøre,
litt sterkere, gi troen på seg selv,
slik at de kan møte hverdag og kveld.
En annen stikker sin torne bort i andre,
men, se, den skal vi ikke klandre.
Den hadde sikkert sin grunn, men det ser vi ofte for sent,
naboblomsten hadde heller ikke oppført seg pent.
Blomstene må pleies, stelles og koses med
slik at de trives på sitt lille sted.
Og felles for dem alle er at de trenger hverandre så inderlig,
for blir de stående helt for seg selv,
mister de fellesskapets fargerike glød og prakt
og vi, vi må gjøre alt som står i vår makt
for å gi blomstene alt de trenger,
slik at de får spille på alle sine strenger.
Sissel Holt
